KLIKK&HENT

Click here: => risortlingter.fastdownloadcloud.ru/dt?s=YToyOntzOjc6InJlZmVyZXIiO3M6MzA6Imh0dHA6Ly9iYW5kY2FtcC5jb21fZHRfcG9zdGVyLyI7czozOiJrZXkiO3M6Mzc6Ik9nIGh2ZXIgbW9yZ2VuIHbDpWtuZXIgamVnIGFubWVsZGVsc2UiO30=


Jeg lå der opp ned og feil vei i senga og gråt fordi ei jente jeg ikke kjente hadde sett kjæresten sin dø foran seg i skisporet, fordi jeg er bare et menneske og mennesker fungerer sånn at vi med en gang begynner å lure på hva om det var meg. Marita skrev seg gjennom alt sammen. Det er mulig dette er ok lesning for de som liker krim, men for meg var den kjedelig og intetsigende.

«Hver morgen våkner jeg og er desorientert i et par sekunder, forundret over hvorfor jeg kjenner at sorgen langsomt fyller kroppen, og så husker jeg hva livet mitt er blitt til. Det ligger hele tiden i undertonene, den takknemligheten, sammen med en drivkraft for å komme seg på bena igjen. Hvor ofte har jeg tenkt at jeg har ei bok inni meg om alle disse kompliserte sammenhengene hvorfor han døde, hvordan vi lever med tabuet.

KLIKK&HENT

På nyåret leste jeg Marita Hansen sin debutroman Og hver morgen våkner jeg hvor hun skildrer tiden etter kjæresten hennes Vidar døde. Boken er et resultat av at Marita begynte å skrive som en form for terapi. Vi har nevnt denne titlen , hvor Victoria anbefalte at den ikke bør leses i offentlig rom. Jeg kan nå bekrefte at det er et godt tips, spesielt hvis du som meg er lett rørt. Selv tok jeg med meg denne boken på både tog og fly, og måtte støtt og stadig være litt diskré innom øyekroken med jakkeermet for å tørke bort tårer. Marita skriver nydelig om gleden ved å ha funnet ekte kjærlighet og om sorgen ved å miste den. Dette er en kort bok med mye innhold. Livet og døden er hverandre uvedkommende. Først er vi levende. Og så er vi døde. Først er vi her. Og så er vi ikke. Først går han på ski. Og så faller han. Å skrive om sorg er jo ikke en ny idé. Jeg har lest mange bøker om sorg: Before I Die, Idas Dans, Regines bok, The Fault in our Stars blant annet, men Marita sin bok står likvel frem i mengden. Hun skriver originalt og personlig, og jeg føler at jeg får et ordentlig innblikk i hvor vanskelig og vondt hun har det. Hvordan hun strever for å gi slipp på sorgen uten å slippe Vidar. Jeg ble stadig rørt til tårer, men jeg følte meg aldri nedenfor mens jeg leste; aldri ville jeg legge vekk boken fordi det ble for deprimerende. Marita balanserer veldig godt tristheten med en beundringsverdig optimisme om at det finnes en silver lining, og kanskje den er at selv om kjæresten døde fikk de hvertfall vært sammen? Det ligger hele tiden i undertonene, den takknemligheten, sammen med en drivkraft for å komme seg på bena igjen. Språket i denne romanen avslører kanskje mer enn noe at Marita skriver om sitt eget liv. Hun formulerer sorg om og om igjen, men det blir sjeldent repetetivt repetisjon brukes derimot ofte til strålende effekt , aldri klisjé; jeg syntes jeg merket på meg mens jeg leste at det hun skriver merket hun på seg mens hun skrev. Boken har en veldig lyrisk stil. Jeg syntes det noen ganger språket virket som om teksten liksom tok litt av for seg selv, den vandret på en bra måte , og her røper fortvilelsen og fortapelsen seg. Jeg minnes om Ernest Hemingway sitt sitat om at alt som skal til for å skrive er å sette seg foran skrivebordet og blø. Marita skriver på akkurat den måten jeg liker at bøker blir skrevet. Sier: kjæresten min døde på lørdag. Ja, vi gikk på ski, han falt, jeg holdt ham. Så gråter jeg, eller kanskje jeg ikke gråter, kanskje jeg bare sitter der, hjernen vibrerer, lufta kjennes så kald nedover halsen. Denne følelsen i kroppen, ikke av gråt, men noe annet. Samtidig følelsen av å aldri mer behøve å være redd, for det finnes ikke lenger noe å være redd for. Det verste har skjedd, jeg er der. Vi finnes også igjennom det jævlige, vi må være her også da. Det er mye sterk skriving, og følelsene Marita skildrer rett etter Vidar sin død er kanskje mer voldsomme enn de er mot slutten, når ting faller litt mer til plass for henne. Jeg ble derfor en smule utålmodig helt på tampen av boken. Men jeg kan helhjertet si at Og hver morgen våkner jeg var med på a kick-starte lesingen min i 2017. Jeg anbefaler denne boken på en rolig søndag hvor du har lett tilgang til lommetørkler, og ikke må ut av huset på spontane æren. Anbefales ikke på fly, tog eller annen kollektivtransport med mindre du har hjerte av is. Kom innom biblioteket igjen på torsdag for å lese et intervju med Marita. Jeg har spurt henne om hvordan sorgen hennes ble til bok, og andre aspekter av skriveprosessen. Sunniva x Denne boken er tilgjengelig på eBokBib appen.

Gravølet, å kave, andpusten. Først er vi her. Gjennom sin evne til å sette ord på det som det er vanskelig å finne ord for, når hun fram til leseren med noe eksistensielt som går ut over hennes egen historie. Jeg ble derfor en smule utålmodig helt på tampen av boken. Han finnes ikke lenger. Vi møter den sammensatte familien som driver stedet og får bli med på deres hverdag. Derfor er jeg her i Oslo, i fire uker, jeg har behov for fred i sinnet, for å bli flinkere i norsk, for å lese så mye og så lenge jeg vil — av og til døgnet rundt på forskjellige pene steder ute i byen. Jeg lå der opp ned og feil vei i senga og gråt fordi ei jente jeg ikke kjente hadde sett kjæresten sin dø foran seg i skisporet, fordi jeg er bare et menneske og mennesker fungerer sånn at vi med en gang begynner å lure på hva om det var meg. Boken er selvbiografisk og klassifiseres som dokumentar, men dens litterære kvaliteter gjør at den også kan leses som en roman om kjærlighet, tilhørighet og tap.